Noen har kanskje lagt merke til at vår høyrekant brått endret hårfarge. Andre la merke til at når alle lagkameratene stormet på banen for å juble etter to poeng i Jotunhallen så forsvant samme blonde kanspilleren motsatt vei. Hvorfor ville han ikke juble med lagkameratene? Hva er årsakene til at han endret hårfarge? Svarene er det kun Vegard Sømme Dybdahl selv som kan gi.

Vegard kom til Viking for 5 år siden. Da var han fylt 16 år og kom til oss fra Sola sammen med blant annet Kristoffer Iversen (Sandnes), Alexander Blonz (Elverum/Norge) og Emil Viegue (SIF). 5 år senere spiller han nå i Rema 1000 ligaen og veien dit har som for mange andre håndballspillere også inneholdt et nytt korsbånd.

Alexander og Vegard, tidligere lagkamerater møttes til kamp på hvert sitt lag
Foto: Trine Nessler Wichmann

Vegard er en sosial og viktig humørspreder i laget. Han byr på seg selv og var den som stilte rom i leiligheten til disposisjon når Fransisco var på lån hos oss. Han tok integreringsjobben for alvor og noe av det første var å introdusere engelskportugiseren for energidrikk.

Men hva er historien bak hårfrisyren? Drømmer han om å få jobb som julenisse på et kjøpesenter eller å bli bestefar. Svaret er selvsagt enkelt, veddemål.
Hva skjedde Vegard?
– Vi spillere har alltid noen veddemål før kamp. Jeg sa før Kolstadkampen at vinner vi dag skal jeg farge håret blondt. Med 9 målseier var det ingen vei tilbake.


Nå spiller du i Rema 1000 ligaen?
Ja, og det er gøy. Jeg merker at det er mye høyere nivå enn det jeg er vant med.

Du var for noen år siden gjennom en korsbåndoperasjon?
Ja, det var en tung periode. Var krevende å komme tilbake og gjennom denne perioden.

Vegard på vei ut av kameralinsa. Skulle han på do eller rekke et fly? Fort gikk det iallefall.

Så til Sandefjordkampen. Når sluttsignalet går løper alle ut på banen og jubler. Du løper motsatt vei, i fullt firsprang og forsvinner ut av kameralinsa et øyeblikk før du kommer tilbake. Hva skjedde?
Jeg var så provosert og irritert på hjemmepublikummet. De snakket før kampen om fair play men buet og peip, og jeg ble skikkelig provosert. Så jeg løp bort og jublet foran de. Det var herlig.

Og reaksjonen ble?
Enda mer buing. Det var bare ekstra digg.

Det ble en lystig og hyggelig biltur de 7 timene hjem i leiebilene fra Sven Kvia. Og god jul ble det med to poeng på konto og fortsatt liv i «kampen for tilværelsen».